Las prioridades en salud, ambiente y convivencia multicultural que enfre...

Smaa Refleksjoner i den store skogen - en reise paa rio morona

Etter 10 dager dansende paa sommerfuglvinger gjennom den groenneste evigheten, eller som klisjene saa fint sier det, verdens lunger. Er det mer enn en brennende tanke og to fantastiske opplevelser man sitter igjen med.

En natt ble vi tvunget til aa overnatte i en liten indianerlandsby hvor virkeligheten virkelig ikke strekker seg utenfor den store skogen. Hvor barna aldri har sett et kamera, men alikevel tripper rundt i Manchester United drakter uten aa ha den ringeste anelse om hva skjorta representerer. Glabaliseringens lange blekksprutarmer strekker seg oppsiktsvekkende langt. Verden er urovekkende liten og naturen varmende stor.

Tre hoydepunkter:
1. Endelig gikk barndommsdroemmen min om aa sette tennene i asterix favorittrett i oppfyllese. (vi snakker selvfoelgelig om villsvin)

2. Kjenne den jugnelske foelesen av et vilt dyrs tenner i nakken regionen.

3. Doktor MadMax

Andreas Eri Myhre: Mitt besoek hos Secoya indianerne, deres sjamanisme og Yagén

Mitt besoek hos Secoya indianerne, deres sjamanisme og Yagén

Etter nesten 3 maaneder i det kultur og naturmessige enorme ecuador. Hvorav halvparten av min tid her har blitt brukt til aa reise inn og ut av regnskogregionen og dens mange grupper av urinvaanere med ecotrackers. Kan jeg virkelig anbefale alle som leser dette aa gjoere det samme som meg. Ikke bare for aa erfare de gamle kulturene og den fantastiske naturen paa naerhaand, men ogsaa for aa fjerne illusjoner og for aa skape et mer realistisk bilde av hvaslags problemer man staar ovenfor i arbeidet med aa bevare dette uunvaerlige landskapet og dets kulturer.

De to siste ukene har jeg med ecotrackers hjelp vaert saa heldig aa faa tilbringe hos en gruppe urinnvaanere med navnet secoya, som bor naer den colombianske grensen nord i ecuador i regionen cuyabeno.

Mitt maal med besoeket var aa studere secoyaenes sjamanisme, helbredelses kunst og filosofien bak denne saa godt det kan la seg gjoere innenfor kun to uker.

Ankomsten og det daglige livet

Jeg ankom sushufindi, en liten by nord i ecuador, klokken 10 en onsdag morgen 14 timer etter avgang fra quito, altsaa mer en 6 timer forsinket. Heldigvis hadde ikke forsinkelsene tatt fra meg motet da jeg traff Fausto, en secoya som jeg senere oppdaget var eldstesoenn i huset og familien jeg skulle bo hos. Fausto oppholdt seg i byen pga sin syke mor, som de lokale sjamanene ikke hadde greid aa helbrede, og saaledes hadde blitt sendt til doktor og vidre paa sykehus i sushufindi.

Fausto og jeg reiste, etter en rask lunsj, den to timer lange traktorturen gjennom nybyggernes gigantiske bananplantasjer, videre inn i secoya land helt til Rio Aguarico.Ved elveporten ble jeg overlatt til familie og venner som ventet oss med kanoer . Den siste reisetimen til den lille landsbyen maatte nemelig faaretas paa elven gjennom den groenne evigheten.

I den nydelige lille landsbyen med vel 100 innbyggere ble jeg umiddelbart presentert for familen jeg skulle bo hos og det tradisjonelle secoya livet. Familien bestaaende av far Roberto, fem av hans syv barn og to barnebarn, bor alle under samme tradisjonelle secoya tak i det eneste rommet som finns i huset.

Dagene og tiden passerte nesten lydloest forbi, mens Roberto og jeg vandret gjennom den fantastiske skogen, fisket familiens maaltider, plantet mais og besoekte aa snakket med familie og venner langs den veoldsomme elven. En virkelig behagelig og enkel lifstil mitt samfunn mistet et eller annet sted paa veien, mens det var opptatt med aa sloss mot tiden.

Den tradisjonelle sjamanismen

Foer spanjolenes og kristendommens innvasjon av regnskogen og dens orginale innbyggere, preget den sjamanistiske relgion og verdensyn saa aa si alle de forskjellige kulturene i regionen. Fellestrekkene i dette verdenssynet kan utrolig nok ogsaa trekkes til de fleste urkulturer over hele verden.

Den dagelige verden er kun en liten del av den store virkelighet. Hvor de aandelige verdener, himmlene og helvetene hele veien paavirker vaare liv paa godt og vondt. Dette er det foerste fundament i det urgamle sjamanistiske verdensynet. Det andre, og vel saa viktige, er at vi mennesker har muligheten til aa erfare og paavirke disse verdnene med vaare egne sanser. I hovedsak gjennom vaare droemmer, men ogsaa gjennom det som blir kalt den sjamanistiske transen.

Den sjamaniske transen kan naas paa mange forskjellige maater. Gjennom langvarig faste, dans og tromme ritualer, fravaer av soevn, eller gjennom inntak av en eller annen halusinogen plante. Hvis man vet hvordan man skal bevege seg i disse tidloese virkelighetene, kan man oppleve verdens begynnelse og slutt, se stjerners foedsel og universets ende. Man kan forvandle seg til hvilke som helst dyr eller virus. Snakke med alle plante aandene og laere om alle deres egenskaper. Treffe demoner, engler og til og med de doede. Og man kan se sin egen og verdens fremtid . For aa kunne kontrolere disse opplevelsene, styre hvor veien skal gaa eller kalle paa de som kan hjelpe en, maa man riktignok kjenne dette landet, noe som bare kan oppnaas gjennom langvarig og hard trening. Det er her sjamanene kommer inn.

I secoyaenes sjaman tradisjon brukes, som i nesten hele regnskogregionen, den halusinogene drikken ayahuasca, ellers som secoyaene kaller den yagé, for aa oppnaa den sjamaniske transen. Tradisjonen gaar muligens saa langt som 5000 aar tilbake i tid.

Shamanen var i gamle tider saaledes landsbyens lege og prest. Han var mannnen som hadde kunskapen, erfaringen og egenskapene til aa kontakte aandene, helbrede og forsvare landsbyens innbyggere. Dette riktig nok etter flere aars trening med hoyt inntak av voldsomme doser yagé.

I loepet av sin skolegang skaper sjamanen allianser i den aandeligeverdnen. Han moeter englene og demonene og faar muligheten til aa velge enten den lyse eller den moerke veien. Dette er en annen viktig del av den sjamanistiske tradisjonen.

Brujeria, som den moerke veien kalles, er et kjent fenomen blant alle sjamaner. Og er en vei mot et velkjent maal i den vestenlige verden, nemlig makt. En brujera gjoer alt som staar i sin makt for aa bli den mektigste gjennom sine demonske kontakter, til og med drap kan finne sted.

Riktignok sier alle de mektigste curanderaene at den lyses veien til de mektigste og mest helbredende visjonene og aandene er den absolutt vanskeligste.

I de gamle dager ville secoyaene gre haaret, tegne tradisjonelle moenstre i ansiktet, ta paa seg finstasen og de tradisjonelle roed gule kronene prydet med tukan fjaer. Foer en yagéseremoni ville folket samle seg i yagéhuset klokka 4, pynte hengekoeyene sine med blomter og fjaer, legge seg ned aa vente paa seremonien som alltid varte fra solnedgang til soloppgang. Ingen ville finne paa aa gaa inn i yagéhuset upyntet.

Yagé sermoniene ble alltid ledet av sjamanene som kokte yagén, sang over den og delte den ut til deltagerne. Hvis en familie hadde et sykt medlem ville han eller hun bli tatt med til seremonien og lagt i en hengekoey i et av husets hjoerner. Etter at sjamanen hadde inntatt sin transetilstand ville han stille seg over pasienten, synge og blaase royk for aa tillkalle sine aandelig kontakter. Han ville gjennom sine visjoner faa et bilde av hva som maatte gjoere, drive ut de problematiske aandene, faa informasjon om hvilke planter som kunne helbrede tilstanden eller bruke sine egenskaper i den andre verden for aa ordne problemene..

Etter en slik helbredelse ville han aldri ta betalt, bare motta en gave, hvis familien var fornoeyd...

Intensjonene til en god sjaman var alltid aa helbrede, ikke aa tjene penger. Noe som er en god pekepinn for oss i den vestlige verden med vaar medesin industri som helbreder, men samtidig tjener mer penger enn noen gang. I fjor tjente faktisk den pharmasutiske industrien i usa mer penger enn oljeindustiren!

Et annet godt bilde paa forskjellen mellom den vestlige og denne tradisjonelle medisinen er at i vaart samfunn er det doktoren som gir medisinen, mens hos bla secoyaene er det sjamanen som tar medisinen ..

En liten historisk plasering

Etter de spanske korsrytternes invandering av regnskogens tidloese verden for mer enn 300 aar siden har Secoyaenes kultur og levesett vaert igjennom enorme forandringer. Fra aa engang ha talt mer enn 30 000 innbyggere, med en stolt kultur og sterk spirituell tradisjon dypt basert i shamanenes resiser i natuen og aandenes verden. Teller i dag secoyaene knapt 500 i toltal. Spanjolenes intoduksjon av alkoholen, kristendommen og europas sykdommer, kuttet ikke bare folketallet med nesten 98%, men forandret ogsaa secoyaenes forhold til sin egen spirutelle og lege tradisjon for alltid.

Den andre store eksplosjonen i den tidlose verden kom for ikke mer enn 30 aar siden. Med de foerste oljefundene i ecuador paa 70 tallet, innmarsjen av de store oljekompaniene og senere nybyggerne, ble secoyaen tvunget til aa forandre levesettet sitt nok en gang. Fra engang aa ha bodd i store landsbyer hvor opptill 15 familer delte hvert av de 5-10 husene som dannet hver landsby. Ble secoyaene tvunget til fordele seg utover omeraadet sitt for aa hindre ytterligere innvasjon. Familiene som tradisjonelt sett ikke hadde mer enn maksimum 2 barn bestemte seg for aa faa fler. Noe man ser resultet av idag hvor det er vaneligere aa ha 7 enn 4 barn...

Alt dette har paavirket den tradisjonelle sjamanismen..

Sjamanismen idag, mitt moete med de to sjamanene og Yagén.

Tradisjonelt sett feires den stoerste sjamanistiske hoeytiden hos secoyanen i mitdten av august. Dette er tiden hvor det sies at himmlene er naermest jorda, og har derfor i alle tider vaert tiden for uteksaminering av ferdigutdannede sjamaner.

I gamle tider samlet hoetiden secoyaer fra naert og fernt, som alle, kvinner som barn, deltok i en gigantisk yagé seremoni.

Hoeytiden blir fortsatt feiert blant secoyaene og er fortsatt en viktig del av deres kultur, men er i dag dessverre mer enn noe annet et godt bilde paa hvilke problemer samfunnet har med aa vidrefoere de gamle tradisjonene.

I dag deltar nemlig kun 10-20 prosent, hvorav de fleste er over 50 aar, i den store seremonien, og ikke paa mange aar har det blitt uteksaminert nye sjamaner..

De unge secoyaene er nemlig redde for aa drikke yagé, trass i hvor mye godt de sier om sin stolte tradisjon. Kristendommens posisjon i dag og oppgjennom historien har selvfoelgelig mye av skylden for dette. Men ogsaa den veldig populaere alkoholen maa ta paa seg mye av skylden..

Som Fausto, en av de sterke profilen i landsbyen, saa merkelig poengterte det for meg. Etter sitt ene forsoek paa aa drikke yagé var han i allefall sikker paa at ”yagé, var mye sterker enn wiskey, og derfor for sterk for hans smak”

Av de i alt 500 gjennlevende secoyaene bor i dag vel halvparten paa den ecuadorianske siden av grensen. Blant disse finnes det dessverre kun to gjennlevende sjamaner.

Den foerste av disse baerer navnet Don. Cesario, han er en kort, men tettbygt mann paa omtrent 90 aar med et konstant smil om munnen.

Dessverre fikk jeg bare truffet den erfarne sjamanen et par korte, men innholdsrike, timer.

Cesarios helbredende egenskaper har skapt han et stort nasjonalt og internasjonalt omdoemme som en mektig sjaman. Og da jeg moette han paa den lille gaarden hans hadde det akkurat ankommet en familie helt fra Santo Domingo. Moren til de tre voksene barna var nemlig syk, saa syk at hun ikke kunne sitte oppreist.

Planen deres var saaledes aa oppholde seg en mnd hos don cesario, for at han og den mektige naturen kunne faa tid til aa legge sine legende hender paa henne..

Selve prosessen av aa foele, hoere, puste og se den enorme naturen over en lang periode er nemlig en vel saa viktig del av den helhetlige legeprosessen til sjamanene her, kunne Cesario fortelle meg.

En annen ting det hele fikk poengtert for meg var at Cesario ikke tok seg betalt i penger, men gaver. I dette tilfellet mengder med salt roekt fisk og de tre barnas arbeidskraft..

Den andre secoya sjamanen som bor ecuador er Julio. En litt tilbaketrukken mann paa vel 60 aar som kom fra peru for bare 4 aar siden etter hans kones doed. Julio var ogsaa mannen som ledet min eneste yagé seremoni med secoyaene.

Foer mitt besoek hos secoyaene hadde jeg kun drukket den magiske jungel medisinen to ganger tidliger, under mitt opphold hos tsatjilaene. Den gangen ble jeg foraert to nydelige opplevelser, men naadde ikke helt inn i det magiske rommet hvor aandene og slangene viser deg det du ellers bare saa smaatt kan oppleve i dine villeste droemmer.

Forventnignene mine til seremonien med secoyaene var derfor store. Og foer julio satt igang forberedelsene av medisinen gjorde jeg det klart for han at jeg ikke var interessert i noen turistdose denne gangen.

Med et bred smil om munnen forsikret han meg om at kvelden skulle bli baade lang og innholdsrik, foer han satt i gang forberedelsene, preparasjonen og oppkoket av yagén da solen sto cirka rett over hodene vaare.

Omtrent klokken 17.00 var alt klapppet og klart. Julio, i sin tradisjonnelle sjamanbekledning, men med en krone uten tukan fjaer, og jeg selv var begge rolige, men litt slitende etter en lang og varm dag uten mat. Vi bestemte oss derfor for aa legge oss rolige til rette i seremonihuset i utkanten av landsbyen, hvile og vente..

I en hengekoeye laa jeg, fra et sammfunn hvor drikken vi snart skulle innta i lovens oeyne er like ulovelige og farlig som heroin. Paa den andre siden av baalet laa sjamanen julio, med en kanskje 5000 aar gammel tradisjon i ryggen i tillegg til egne erfaringer fra helt ned til 11 aarsalderen. Et absurd moete. Dessverre hjalp ikke Julios nydelige sangene paa Ayahuascaens styrke. Og selv etter 7-8 store glass var jeg ikke helt der jeg ville vaere, selvom sommerfuglene, slangene og fargene danset en rolig vals naar jeg lukket oynene..

Fremtiden

Secoyaene staar i dag ovenfor nye store utfordringer og forandringer med en fremtid som beveger seg fortere og fortere, og naermere og naermer. Og med kun 500 gjennlevende til aa ivareta deres rike, store og kunnskapsrike tradisjon, sier det seg selv at ingen hjelp utenfra er for stor.

Under mitt opphold i landsbyen fikk jeg blant oppleve den rikeste solidaritetsmentaliteten jeg har vaert borti noe sted. Skal en mann bygge et hus, eller plante mais, er dette en jobb for alle. Og alle hjelper til med det varmeste smil. Foelser som dette burde inspirere alle med den samme mentaliteten og en interesse i aa bevare urkulturer, i et stadig mer kaotisk og globalisert kulturlandskap, til aa hjelpe selv. Verden har ikke raad til aa miste nok en kultur som denne.

Heldigvis kommer det allerede mye hjelp utenifra. Baade naar det gjelder politisk stoette til undervisning for aa vidrefoere spraaket, nedskrivning av tradisjonelle legender og historier, og stoette til tiltak som for eksempel innstallering av solpaneler og elektisitet i landsbyen.

Det stoerste ansvaret for aa bevare denne kulturen, da speiellt sjaman kulturen, ligger riktignok hos secoyaene selv. Og med deres sterke oenske om ytterliger turisme, som i stor grad baser seg paa deres sjamanistiske tradisjon, trengs det en mesterplan. Med kun 4 gjennlevende sjamaner, alle godt oppe i aarene. Med en kristendom som stadig faar en sterkere posisjon og med en stadig sterkere redsel for aa drikke yagé, er det tydelig for meg at noe maa gjoeres for at secoyaenes sterke sjamantradisjon ikke skal bli historie allerede i naermeste fremtid.

Et siste forslag jeg vil komme med, med den forferdelige realitet i bakhodet

at 2 smaa skolebarn drukknet i elven under mitt besoek i landsbyen. Er at noen som har kunskapen som trengs, drar til landsbyen aa laerer secoyaene hvordan man lager redningsvester med materialet fra deres naermiljoe.